I løpet av det kommende halvåret vil det bli mulig å registrere domenenavn under det nye toppnivået .eu, men norske bedrifter vil måtte gå omveier for å beskytte sine firma og merkenavn.
Etter lange prosesser med mange utsettelser, ser det nå endelig ut til at forvaltningsorganet EURid har en troverdig tidsplan og at det lenge etterlengtede .eu toppnivådomenet vil bli tatt i bruk i løpet av det neste halvåret. Men bedrifter i Norge og de andre EØS-landene er ikke kvalifiserte til å registrere .eu-domenenavn. Gjeldende regler sier at kun bedrifter, organisasjoner eller personer hjemmehørende i et EU-land vil få rett til slik registering, og til tross for protester fra EØS-landene, er det ikke trolig at det vil bli endret.
Vi kjenner domenenavnene fra vår daglige bruk av web- og e-postadresser og domenet er bedriftenes identitet på internett. For virksomheter med velkjente og innarbeidede firma eller merkenavn er det i dag minst like viktig å sikre sine domenenavn som å beskytte firma, logo eller varemerke mot misbruk på andre områder.
Domenenavn er spesielt verdifulle siden de er unike. Så når den danske leketøysprodusenten har sikret seg lego.com, er det umulig for en popgruppe eller et programvarefirma å få registrert det samme navnet selv om de også kaller seg Lego.
Domenenavnene er nesten like gamle som internett. I sin nåværende form ble systemet spesifisert og tatt i bruk på 1980-tallet. Da hadde internett blitt så omfattende at det ikke lenger var praktisk mulig å holde rede på alle navn og adresser til de mange nettverkene og serverne ved å sende rundt kopier av en lang liste over servernavn og nettverksadresser. En fleksibel løsning med en avansert distribuert database ble da tatt i bruk, og med noen videreutviklinger er den samme løsningen i bruk ennå.
Internett startet i USA og de første toppnivåene ble tatt i bruk for å klassifisere maskinene på nettet som tilhørende utdanningsinstitusjoner (.edu), forsvaret (.mil), regjeringen (.gov), næringslivet (.com) og organisasjoner (.org). I tillegg ble et toppnivå ble reservert for maskiner som bare hadde en funksjon på internett (.net)
Etter at internett ble bygget ut til resten av verden, ble de nasjonale toppnivåene tatt i bruk. Ved siden av vårt eget velkjente .no er det litt over 240 andre land med egne nasjonale toppnivå med to bokstaver. Registrering av navn under hvert nasjonale toppnivå blir vanligvis administrert av et eget forvaltningsorgan i hvert land, og reglene for registrering varierer mye fra land til land.
Med den store kommersialiseringen av internett på 1990-tallet ble det mye rift om å skaffe seg et kort og godt .com-navn. Domenenavnene var så sentrale at dot-com ble brukt som betegnelse på hele epoken som startet med stor optimisme og vekst, men som endte med overetablering, konkurser og børskrakk i 2001.
Til å begynne med var det fritt fram for alle å registrere et hvilket som helst navn. Det medførte at navn kunne bli omsatt for store beløp og i neste omgang at navn ble registrert i ren spekulasjon. Etter hvert ble det innført strengere regler og det kom rettspraksis som gjorde det vanskeligere å krenke rettighetene til noen som fra før hadde et firma eller et registrert merkenavn.
Selv om mange .com-selskap måtte innstille virksomheten da dot-com-boblen sprakk, har .com-navnene beholdt sin spesielle status og er fortsatt svært ettertraktede. For å avhjelpe mangelen på navn, har den øverste navneautoriteten på internett, ICANN, startet en prosess med å ta i bruk flere nye toppnivå. .biz og .info er de meste brukte av disse, og over ti nye toppnivå er nå tatt i bruk og flere er i prosessen med å bli godkjente.
I dag blir gjerne administrasjonen av nye toppnivå satt bort til egne selskaper etter en prosess der det blir invitert til konkurranse om å få oppdraget. I slike konkurranser er planene for hvordan toppnivået skal forvaltes det viktigste for ICANN, og forvalterne må ha fornuftige planer for å få oppdragene.
Det er vanlig at domenenavn tildeles etter prinsippet "først til mølla, får først male". Altså den første som søker om et navn, får det tildelt. Det er likevel vanlig at det blir satt krav til hvem som kan søke. Det norske forvaltningsorganet, Norid, har for eksempel som et av sine krav at bare selskaper som har organisasjonsnummer i enhetsregisteret i Brønnøysund, kan søke om å få registrert .no-domenenavn. Tidligere var det i tillegg så strengt at ett selskap bare kunne registrere et domenenavn, og i tillegg måtte det være samsvar mellom firmanavnet og det domenenavnet man søkte på. Senere ble kravet om samsvar fjernet, og det ble samtidig tillatt med hele 15 domenenavn pr organisasjon. Da det ble mulig å registrere domenenavn med æ, ø eller å, ble grensen utvidet til 20 navn pr organisasjon.
"Først til mølla"-prinsippet er greit når sakene er i normalt gjenge og behandles fortløpende, men når nye toppnivå taes i bruk, eller når reglene på andre måter åpner opp for nye navn, oppstår det behov for spesielle regler i overgangsfasen. Forvalterne må da ta hensyn til hvordan de skal stille seg til tvistene der flere søkere ønsker det samme domenenavnet. Selv om det kan høres både tilfeldig og urimelig ut, har faktisk loddtrekning blitt brukt for å løse tvistene i slike prosesser.
Etter dagens planer vil EURid åpne for registrering av .eu-domenenavn i løpet av siste kvartal 2005, men det vil bli en oppstartperiode på til sammen fire måneder. I de to første månedene vil det bare bli åpnet for at børsnoterte selskap og de som har registerte varemerker skal kunne søke om registrering av sine navn. I de to påfølgende måneden vil det i tillegg bli åpnet for at andre som i følge EUs lovverk eller lovene i det enkelte medlemsland, har rettigheter til et navn, skal få registrere dette navnet. I oppstartfasen vil altså alle med kjent og beskyttede navn innen for EU få fortrinn til registrering. Etter dette vil en så gå over til normal behandling der den første som søker om et navn får det.
Dersom det oppstår tvister der flere ønsker det samme navnet, vil det bli løst av en uavhengig komité. Alle som søker om registrering, må på forhånd godkjenne at de vil de akseptere komiteens avgjørelse.
Men det vil bli et krav at søkerne må være hjemmehørende i et av EUs medlemsland, og dermed er altså norske firma ekskludert. Ca 70 prosent av vår samlede eksport av varer går til EUs indre marked, og det er mange norske bedrifter som har store interesser av å beskytte sine firma og merkenavn i dette området.
Våre myndigheter anbefaler at norske bedrifter bør søke å registrere .eu-domenenavn gjennom sine datterselskaper innenfor EU. For de større virksomhetene som alt har slike datterselskaper, vil nok det være en løsning. Men for å sikre registrering av egne navn i de innledende fasene, vil det altså være tilleggskrav om at det aktuelle firma eller varemerke skal tilhøre det samme selskapet innen for EU.
Det detaljerte regelverket er ennå ikke offentliggjort, så det er ennå ikke kjent hvor vanskelig det vil bli i praksis, men for de som vil sikre seg viktige navn under .eu-domenet, er det på høy tid å starte prosessene. .eu-toget går nå!