Bredbånd er et begrep som stadig oftere nevnes i sammenheng med næringsutvikling. Det ser ut til at mange ønsker seg bredbånd og ser på det som en forutsetning for utvikling av ny næringsvirksomhet både nasjonalt og lokalt. Mange ser også ut til å ha svært store forventninger til at bredbånd i seg selv vil bidra til en positiv utvikling for næringslivet.
I Synspunkt i Sunnmørsposten mandag 17. september kritiserer Lars Gunnar Ribemo infrastuktureierne for å vente med utbygging til det er etterspørsel og for at de tjenester som tilbys er dårligere enn det markedet har behov for.
Fra mitt ståsted hos en lokal leverandør av avanserte kommunikasjonsløsninger ser dette landskapet noe annerledes ut.
Det finnes ingen omforent definisjon av begrepet bredbånd, men det dreier seg om overføringshastigheten til digitale kommunikasjonslinjer. Den hyppige omtalen viser at mange har oppfattet at disse linjene vil bli en stadig viktigere del av infrastrukturen, og den utfordringen må vi alle ta på alvor.
Selve ordet kommer fra overføring av radio- og TV-signaler der brede frekvensbånd er ensbetydende med høy kapasitet. Overføringshastigheten på digitale linjer måles i bit per sekund (bit/s) og bitrate er måleenheten for kapasiteten. Bitrate forteller hvor fort du kan få overført informasjon mellom datamaskiner. 56.000 bit per sekund (=56kbit/s) over en oppringt linje eller 64 kbit/s over en ISDN-linje er i dag vanlige hastigheter for en typisk hjemmebruker.
De fleste i bransjen bruker i dag begrepet bredbånd som en samlebetegnelse på nye teknikker som gir høyere kapasitet enn ISDN.
En del eksperter hevder at 2Mbit/s (=2 mill bit/s) er en grense for hva som kan kalles bredbånd, og begrunner det med at det er denne bitraten som skal til for å overføre levende bilder og lyd med høy kvalitet.
Det finnes også leverandører som hevder at bare kapasiteter på 10Mbit/s eller endog 100 Mbit/s kan kalles ekte bredbånd. Salgsargumentet fra disse leverandørene er da at: "Bare vi kan levere ekte bredbånd".
Kapasiteten på linjer må sees i sammenheng med hvor mange brukere som deler linjen. En bedrift kan ha en linje med kapasitet på 2Mbit/s, men dersom det er 100 ansatte som deler den, vil det være relativt lite kapasitet tilgjengelig for hver bruker. Det vil likevel gå greit mesteparten av tiden på grunn av at bruken fordeler seg over dagen.
Hva som oppleves som tilstrekkelig kapasitet for den enkelte bruker, vil avhenge av hvilke tjenester som benyttes, altså bruksområdene. Det er i dag utenkelig å bygge ut tjenester som ikke kommuniserer via internett. I praksis er det derfor kapasiteten på tilgangen til internett vi snakker om. Bruksområdene er sammensatte, for en linje til internett blir brukt til å overføre alle de mediatyper som er knyttet til de ulike tjenestene, og innholdet i tjenestene blir tilpasset den kapasiteten en gjennomsnittsbruker har tilgang til.
Alle som bruker e-post vet at tekst ikke krever noe særlig overføringskapasitet, men dersom man legger ved et bilde, vil det kreve mye lenger tid både å sende og motta.
Overføring av lydfiler tar også ganske lang tid og lyd og levende bilder, altså digital video, er ennå mer kapasitetskrevende. Utviklingen av tjenester med bilder, lyd og video er fortsatt i sin spede begynnelse, og det ser ut til at etablerte bransjer yter motstand mot utviklingen.
Det har lenge vært svært populært å dele musikk med andre på nettet, og det vil helt sikkert komme mange spennende tjenester etter hvert. Men musikkbransjen ser i øyeblikket ut til å være så knyttet til sine tradisjonelle distribusjonsmåter at de ikke klarer å utnytte disse nye mulighetene. De har isteden valgt å forfølge sine opphavsrettigheter i en rettslig kamp mot de nye distribusjonsformene.
Heller ikke filmselskapene ser ut til å ville ligge i forkant når det gjelder å ta i bruk nye distribusjonsformer. De har blitt flinke til å gjøre promoteringsmateriale tilgjengelig på nettstedene sine, men det er ikke laget mekanismer for å leie en film for en kveld. Bransjen tviholder på fysisk distribusjon av filmkopier, DVD og VHS.
Fotobransjen er også inne i en brytningstid der digitale bildebrikker etter hvert vil erstatte bruken av lysfølsom film. De fleste laboratorier tilbyr nå digitalisering av bildene og levering på CD eller via internett som en av sine tjenester, og bilder på nettet er en enkel og grei måte å dele informasjon på.
Bransjen for dataspill er så ung og så knyttet til datamaskiner og internett at den ser ut til å gå rett på utviklingen av interessante og nyskapende underholdningstjenester. Det burde derfor ikke forbause noen at dataspill blir den dominerende formen for underholdning innen få år. Avanserte dataspill krever kraftige PCer med stor bearbeidingskapasitet og sofistikert grafikk. De kan spilles i nettverksversjon og har sine egne fora på internett der spillerne møtes for å etablere grupper og utveksle erfaringer. Feilrettinger, oppdateringer og ulike former for tillegg blir også distribuert via nettet. Spillene er derfor med på å drive utviklingen i form av stadig kraftigere PCer og raskere linjer til internett.
Mye tyder derfor på at det først og fremst vil være underholdningstjenster til privatmarkedet som vil drive fram utbyggingen av høyere linjekapasitet og ikke næringslivets virksomhet innen e-handel. Jeg kan heller ikke se at e-handel forutsetter høy linjekapasitet til bedriftene. Det vil uansett være naturlig å plassere e-handelsløsninger i serverparker sentralt i nettet og på den måten sikre overføringskapasiteten til brukerne.
IP-telefoni og videokonferanser er eksempler på kapasitetskrevende tjenester for næringslivet som er under utprøving, men som ennå ikke har funnet sin endelige form verken teknologisk eller kommersielt. Jeg er overbevist om at de vil bli standardisert, kommersialisert og tatt i allmenn bruk, og mine erfaringer tilsier at utviklingen vil gå raskest dersom det eksisterer et fritt marked med mange aktører som konkurrerer om å tilby disse tjenestene.
Vi er inne i en kontinuerlig utvikling der linjekapasiteten til den jevne bruker dobler seg hver 18 måned. Hjemme har jeg i dag 1000 ganger den kapasiteten jeg hadde da jeg for 15 år siden for første gang koblet en PC til en tjenestemaskin via telenettet, og alt tyder på at utviklingen vil fortsette med samme takt.
Flere ulike teknikker som gir høyere linjekapasitet er i dag tilgjengelig som velprøvde, stabile tjenester med definert pris og kvalitet.
ADSL vil være en svært god tjeneste for mange virksomheter i vårt distrikt. De som har en ISDN-linje i dag, vil med ADSL kunne få opp til 30 ganger høyere kapasiteten. Antar vi at også behovet dobler seg hver 18. måned, vil ADSL ha en levetid på 7-8 år. Jeg kan ikke se at det er et argument mot ADSL at tjenesten gir høyere kapasitet inn til virksomheten enn ut, for dette passer som hånd i hanske med det trafikkmønsteret vi ser hos de fleste brukerne. Utbyggingstakten for ADSL følger de oppsatte planene og vil dekke de fleste tettstedene i vårt distrikt innen få måneder.
Avansert radioteknikk gjør det mulig å etablere nettverk uten de store kostnadene som legging av kabler medfører.
Digitale linjer med kapasitet fra 64 kbit/s til 155 Mbit/s er tilgjengelig i de aller fleste kommuner, og dekker behovene til både små og store virksomheter.
Mimer har ved å utnytte alle disse teknikkene etablert kommunikasjonsnoder i flere byer og tettsteder i Møre og Romsdal. Det viser seg at det er et kommersielt grunnlag for å tilby linjer med høy kapasitet alle steder der det er et minimum av etterspørsel. En håndfull bedriftskunder i et næringsområde er nok til at det med dagens priser er lønnsomhet i å etableres en node. Med en slik løsning vil de som knytter seg til, få økt kapasitet for samme kostnad som de har på tellerskritt i dag
For å øke utbyggingstempoet anbefaler Lars Gunnar Ribemo at det etableres lokale tilbydere og at kommunene må arbeide med å tilrettelegge framføringsveiene. Mimers erfaringer tilsier at det vil være nok for kommunene å avdekke et behov i markedet. Under arbeidet med disse nodene har vi hittil ikke støtt på tekniske eller kapasitetsmessige problemer med framføringsnettet, og det er etterspørselen som begrenser videre utbygging. For til tross for muligheten for reduserte kostnader eller bedre tjenester til samme kost, er mange bedriftsledere avventende.
Ribemo hevder videre at offentlige virkemidler bør brukes for å sikre at det bygges ut bredbånd i områder der det ikke er etterspørsel i markedet. Teknologien innen dette feltet er i konstant utvikling og vi får hele tiden større kapasitet med billigere utstyr. Kostnadene for utbyggingen vil være mye større dersom den iverksettes på et for tidlig tidspunkt. For en utbygger vil derfor timingen i forholdet til markedet være helt kritisk, og det vil være umulig å forsvare utbygging i områder som ikke gir inntjening. Det siste året har vi sett flere eksempler på selskaper som er konkurs eller har store problemer på grunn av manglende forretningsmessig grunnlag for investeringer i bredbåndsteknologi.
Utbygging av bredbåndsnett i offentlig regi eller med offentlig subsidiering vil virke konkurransevridende og vil kunne ødelegge markedet for etablerte kommersielle aktører. Det er også en fare for at det blir bygget ut med teknologi som fort blir gammeldags og siden det ikke gir inntjening, vil det heller ikke være midler til oppgradering. Dette ser ut til å være akseptert av samferdselsdepartementet som i "Regjeringens handlingsplan for bredbåndkommunikasjon" legger vekt på å sikre konkurransen mellom aktørene og sette i verk tiltak for å øke etterspørselen som virkemidler for å fremme utbyggingen. Og det er altså min påstand at bransjen er i stand til møte den etterspørselen som er i markedet, og at flere kommersielle aktører i et marked med konkurranse vil være den beste strategien for nettbygging.