Oversikt over artikler

Hva gjør vi med elektronisk kriminalitet?

Vi bruker elektroniske tjenester i stadig større omfang, og den omfattende bruken er i seg selv et bevis på at vi finner tjenestene nyttige. Men vi oppdager også at nye elektroniske tjenester og medier har uheldige og uønskede sider. Vi ble vel alle sjokkert av omfanget da politiet offentliggjorde at 160 nordmenn ble siktet for bestittelse av barnepornografi. Uønsket reklame i elektronisk post og angrep av datavirus er andre eksempler på misbruk som er mindre alvorlige, men som likevel skaper problemer for den enkelte og er en kostnad for bedriftene og nasjonen.

Kampen mot misbruk og direkte ulovlig bruk av elektroniske tjenester føres på mange fronter og av mange aktører. Offentlige myndigheter har sin oppgave med å utforme lover og rammebetingelser. Internasjonale standardiseringsorgansiasjoner utformer de tekniske rammebetingelsene for elektroniske tjenester og medier, men er også i økende grad involvert i å lage felles retningslinjer for akseptabel praksis både for den enkelte bruker og for de kommersielle aktørene. Politi og påtalemyndigheter har en selvsagt oppgave med å etterforske og påtale ulovligheter. Frivillige organisasjoner har tatt på seg oppgaven med å undersøke omfang og åpne for tips om ulovligheter. Tjenesteleverandører og andre kommersielle aktører har sine klare oppgaver med å bekjempe misbruk slik at de elektroniske mediene ikke blir forringet eller mister troverdighet for alle. Brukerne og deres organisasjoner er ansvarlige for selv å opptre ansvarlig og bør også beskytte seg mot misbruk.

Elektroniske medier er i rask endring både teknologisk og kommeriselt. Det er derfor en utfordring for myndighetene å utforme lover som er tilpasset de raske endringene. En annen stor utfordring er at elektronisk kommunikasjon er verdensomspennende mens lovene er nasjonale. Dersom lovene ikke er like mellom landene, er det teknisk mulig å tilby tjenester fra et annet land, og det er ikke etablert internasjonal praksis som regulerer hvilket lovregime som skal gjelde ved internasjonal handel eller tjenesteyting over nasjonale grenser.

Samferdselsdepartementet har nettopp avsluttet en høringsrunde om et forslag til en ny lov om elektronisk kommunikasjon. Den nye loven skal erstatte dagens telelov, og den er planlagt å bli iverksatt innen juni 2003. Utfordringene med den teknologiske utviklingen blir forsøkt håndtert ved å lage en rammelov som forutsetter at det i tillegg utformes detaljerte forskrifter for ulike tjenester, medier og markedsaktører.

Det internasjonale aspektet er ivaretatt ved at loven skal være i samsvar med den direktivpakken som regulerer elektronisk kommunikasjon i EU. Det er likevel delte meniger om dette, og i høringsutalelsene har det blitt påpekt flere områder der det ikke er samsvar mellom forslaget og EUs direktivpakke.

En annen innvending som har kommet via høringen er at loven ser ut til å ha som hovedmål å sikre at det blir reell konkurranse mellom kommersielle aktører innen området, mens hensynet til å regulere ulovlig og uheldig bruk ikke har samme fokus. På bakgrunn av at det fortsatt er store, statlige aktører som dominerer tele og kringkasting både i Norge og i de fleste EU-landene, er det naturlig at loven og direktivpakken brukes som virkemidler for å sikre mer reell konkurranse.

Direktivpakken i EU har tatt som en forutsetning at teletjenester og kringkasting vil smelte sammen, såkalt konvergens, og det norske lovforslaget tar også dette som en forutsetning. Dette kan vise seg å bli det største hinderet for at den nye loven skal bli et effektiv virkemiddel for myndighetene. Elektronisk kommunikasjon vil helt sikkert endre seg mye framover, men for meg er det ikke opplagt at sammensmelting og konvergens er dekkende for det som vil skje. Differensiering og spesialisering er like klare trender for utviklingen i dag, og dermed vil helt nye tjenester og kanskje hele bransjer utvikle seg. Jeg ser for meg at loven raskt vil kunne miste gyldighet og at det vil bli nødvendig med stadig nye sett av supplerende forskrifter.

En sentral problemstilling i lovverket som skal regulere uønsket innhold er avveningen mellom ytringsfrihet og krenkende ytringer. Pornografi, rasisme, ærkrenkelser, krenkelser av privatlivets fred og oppfordring til kriminelle handlinger er eksempler på ulovlige ytringer. Hva som er ulovlig defineres av annet lovverk, men hvem som kan stilles til avsvar for spredning av ulovlig innhold er en viktig problemstilling i en lov om elektronisk kommunikasjon.

Nye elektroniske tjenester skiller seg fra tidligere massemedier ved at den enkelte bruker ganske enkelt kan publisere sitt budskap. I trykte medier og kringkasting var det alltid mulig å identifisere en ansvarlig redaktør. I floraen av nye tjenester er det en glidende overgang fra person-til-person-kommunikasjon som elektronisk post og teksmeldinger via elektroniske lister, oppslagstavler og forum til rene massemedier som nettaviser og elektroniske periodika. Det er ikke enkelt å trekke en grense for når den enkelt avsender alene er ansvarlig for sin ytring og når en tjenesteleverandør kan trekkes inn som medansvarlig redaktør.

Forslaget til ny lov spesifiserer at en tjenesteleverandør har plikt til å fjerne ulovlig innhold når han har blitt gjort oppmerksom på at det er publisert, men det er ikke gitt pålegg om at tjenesteleverandøren skal overvåke innholdet kontinuerlig eller godkjenne det før det publiseres. Dette stemmer godt med den praksis som ansvarlige tjenesteleverandører følger i dag.

Aktørene i bransjen er ikke bare opptatt av direkte lovbrudd, men søker også å bekjempe uønsket bruk for å sikre at tjenester og medier framstår som gode og brukervennlige. I standard avtaler, både abonnementsavtaler og samtrafikkavtaler mellom nettoperatører er misbruk definert og rett til å stenge trafikken ved misbruk er nedfelt.

Når det gjelder uønsket reklame via e-post, ser det i øyeblikket ut til at misbrukerne har overtaket, og at det er mange aktører som ikke tar ansvaret sitt alvorlig nok. Det arbeides intenst med tekniske løsninger og systemer som vil fange opp og fjerne uønsket e-post, men spammerne har også inngående teknisk kompetanse og klarer å omgå sperrene. Jeg har likevel tillit til at disse problemer vil bli løst med en kombinasjoner av avtaler og teknologi.

Da har jeg mye mindre tillit til det arbeidet som politi og påtalemyndighet har gjort i barneporno saken. Det som først og fremst svekker tilliten min er informasjonen om at det var bruk av kredittkort som betaling til nettsteder med barnepornografi som var grunnlaget for de 160 siktelsene. En del av det bondefangeriet eller utpressingen som gjennomføres av pornobransjen er at de lokker nyskjerrige til oppgi kreditkortnummeret sitt for så å trekke et mindre beløp av og til. Beløpet må være så lite at det er et mindre ubehag å betale enn å innrømme forholdet overfor bank eller kortselskap.

Personer som skader barn for å tilfredsstille sine egne syke seksuelle lyster er helt sikkert så klar over at de begår alvorlige lovbrudd at de ikke legger igjen opplagte elektroniske spor med sine egne kredittkort. Det er mye mer sannsynlig at de opererer i lukkede kretser og bytter forbudt materiell uten å bytte penger. Jeg vil også anta at de kommuniserer via anonymiserte og krypterte kommunikasjonstjenester uten å kjenne hverandres ekte identitet. Jeg vil anbefale politiet å bruke ressursene til å skaffe seg kompetanse til å trenge inn i slike nettverk for å komme barnemishandlingen til livs.

Hva kan så den enkelte bruker selv gjøre for å unngå å bli rammet av misbruk eller lovbrudd? Å sikre sitt eget nettverk mot inntrenging og sin egen maskin mot datavirus er i dag heldigvis vanlig praksis. Et enkelt, men effektivt tiltak er å bruke en midlertidig adresse dersom man ikke helt stoler på den man kommunisere med. Men brukernes naivitet ser desverre ut til å være stor. Virus spres av brukere som ukritisk åpner vedlegg til e-post, og de utsetter seg selv for mer uønsket e-post ved å svare på den de får eller videresende kjedebrev. Min oppfordring er derfor å skjerpe den kritiske sansen og være skeptisk til alt som kommer til oss via elektroniske medier. Spesielt til lovnader om mer rikdom og et lykkeligere liv.

Oversikt over artikler